Kunstner: Jo Bentdal
Dokumentasjonsfoto: Jon Gorospe
Kunstprosjektet består av til sammen 12 fotografier fra seriene Law of the Instrument og Common Sensibility av fotokunstner Jo Bentdal.
Kunstner: Jo Bentdal
Dokumentasjonsfoto: Jon Gorospe
Kunstprosjektet består av til sammen 12 fotografier fra seriene Law of the Instrument og Common Sensibility av fotokunstner Jo Bentdal.
Kunstner: Jo Bentdal
Dokumentasjonsfoto: Jon Gorospe
Kunstner: Jo Bentdal
Dokumentasjonsfoto: Jon Gorospe
Kunstner: Jo Bentdal
Dokumentasjonsfoto: Jon Gorospe
Kunstner: Jo Bentdal
Dokumentasjonsfoto: Jon Gorospe
Kunstner: Jo Bentdal
Dokumentasjonsfoto: Jon Gorospe
Kunstner: Jo Bentdal
Dokumentasjonsfoto: Jon Gorospe
Kunstner: Jo Bentdal
Dokumentasjonsfoto: Jon Gorospe
Kunstner: Jo Bentdal
Dokumentasjonsfoto: Jon Gorospe
Kunstner: Jo Bentdal
Dokumentasjonsfoto: Jon Gorospe
Kunstner: Jo Bentdal
Dokumentasjonsfoto: Jon Gorospe
I både bilder og tilhørende tekster går kunstprosjektet i dialog med publikum og oppfordrer til refleksjon rundt individ og samfunn, en tematikk som får en forsterket relevans ute i det offentlige rommet.
De underlige og fargesterke fotografiene i Munkedamsveien er blåst opp til 2 x 3 meter og blir slående for alle forbipasserende enten de beveger seg tett på den eller ser kunsten på avstand. I Dokkveien sitter de portretterte jentene i 12–15 års alderen som i et renessansemaleri og titter mot Nasjonalmuseet.
The art project is produced in collaboration with Kulturbyrået Mesén, art consultant and art producer.
The descriptions below of the artworks are by the artist.
Portrettene i Common Sensibility fremviser en generasjon jenter på terskelen til voksenlivet, uformelt kledd i hverdagsdrakten, men instruert i en seremoniell og formell positur.
Spenning kan anes i bilder som utstråler både styrke og sårbarhet, og antyder modellenes sinnstilstand.
I møte med betrakterne, kan de stole på oss?
Selv om format og modus synes å speile sosiale strukturer og konformitet, indikerer fotografiene at i begrensninger ligger det også muligheter. Gjennom utvekslingen av individuelle karaktertrekk og streng kroppsstilling, uttrykkes også jentenes personlighet. Repetisjonen av positur og utsnitt trekker veksler på eldre billedtradisjoner, men leder også vår oppmerksomhet mot kultur og normer i dagens samfunn.
Kunstner: Jo Bentdal
“Give a small boy a hammer, and he will find that everything he encounters needs pounding.” Abraham Kaplan, 1962.
Jo Bentdals kunstfotografier gjør hverdagsobjekter til form, lys og farge. Men hva er det vi ser på? En hammer som flyter? En svevende jekk?
Jo Bentdal forsøker med bildeserien The Law of the Instrument å få oss til å tenke på hvordan vi tenker. Bildenes innhold og titler ansporer til intuitive opplevelser og analytiske tolkninger.
Bentdal adresserer erkjennelsen av at vi mennesker som art har et effektivt verktøy som har sikret oss dominans på planeten jorden, nemlig vår analytiske hjerne (en stor neokorteks). Denne har vært effektiv i menneskets utvikling av kultur, verktøy og teknologi som har sikret vår komfort og utbredelse som art. At våre gener – i likhet med alle andre gener – er egoistiske, har medført en tilbøyelighet til å plassere vår egen art, homo sapiens, i en særstilling.
Kunstner: Jo Bentdal
Vår evne til å utnytte vårt evolusjonære fortrinn, våre analytiske evner, har ledet oss til å stole på at den analytiske delen av hjernen er det riktigste verktøyet i nesten alle sammenhenger. Artens «maslowske hammer» er vår evne til å lage verktøy, til å utvikle samfunnsmodeller og teknologi.
Bildene er fargerike og forførende, men litt vanskelige å lese. Skal vi forstå bildene, eller bare føle dem?
Kunstner: Jo Bentdal
Vår opplevelse av verden når oss gjennom våre fem sanser. Sansene er et produkt av evolusjonen og undergitt miljømessige føringer som igjen er gitt av forholdene på planeten, Jorden. Hvis hørselen vår var et hakk mer følsom enn den er, ville vi hørt en konstant susing på grunn av de brownske bevegelsene til molekylene i luften som omgir oss. Øynene våre er nøyaktig tilpasset de bølgelengdene som dominerer emisjonen av lys fra solen etter det har blitt filtrert gjennom Jordens atmosfære. Og hvis tre eller flere fotoner treffer netthinnen vår, sendes det et signal til hjernen. Våre fysiske sanser er tett forbundet med den «virkelige verden» rundt oss, men det vi oppfatter som virkelighet er egentlig bare hjernens behandling av signalene som sansene sender den fra den ytre virkeligheten.
Når vi etablerer våre verdensanskuelser er vi avhengige av denne informasjonen, og når det det dreier seg om direkte og fokusert observasjon av konkrete elementer i våre nære omgivelser, har de strenge naturlovene og en robust evolusjonsprosess sørget for at vår persepsjon er relativt pålitelig. Men når vi begynner å abstrahere må vi basere oss på våre egne tilnærminger, mentale modeller, teorier og generaliseringer. Dette er konstruksjoner vi selv har skapt i vår egen neokorteks, noe som medfører at det ikke finnes noen garanti for at vår oppfatning av en gitt kontekst er en objektiv og robust gjengivelse av virkeligheten, eller at den sikrer en velfungerende tilnærming til en gitt situasjon.
Derfor må alle tankeprosesser utover våre rene instinkter være relativt flytende og smidige. De må være kontekstsensitive. De må kunne brytes ned og korrigeres når de ikke tjener sitt formål!
Kunstner: Jo Bentdal
Når ble informasjon til språk? Når ble språk til global kommunikasjon? Er vi i ferd med å bygge et «Babels tårn 2.0»? Vil den teknologiske singulariteten*, når utviklingen grunnet akselerende kunstig intelligens «går gjennom taket» (som forventes å inntreffe i 2040–50), representere den endelige løsrivelsen fra naturen, eller er vi allerede der?
300 000 år gamle fossiler av Homo sapiens, med tilhørende stenredskaper, ble funnet i Marokko i 2017. Når og hvordan språket oppsto hersker det uenighet om blant ekspertene, men Noam Chomsky, en lingvist og berømt talsmann for diskontinuitetsteorien, hevder at en enkelthendelse – en mutasjon – inntraff hos ett individ for ca. 100 000 år siden og at denne mutasjonen resulterte i språksenteret i hjernen. De fleste eksperter antar imidlertid at språkevnen vår er et resultat av kontinuerlig utvikling.
For 8–10 000 år siden begynte vi å dyrke jorda, vi grunnla byer og skriftspråk dukket opp.
For 75 år siden entret digital databehandling banen.
Den teknologiske singulariteten, med alle sine potensielle løfter og farer, ser dermed ut til (fra et «natur-perspektiv») å være lite annet enn en forlengelse av en «biologisk singularitet» som allerede har manifestert seg i form av den menneskelige hjernen. Vår utvikling innen kultur, informasjonsbehandling og teknologi har vært eksponentiell i minst 100 000 år – og herjer planeten i skrivende stund.
* en singularitet er, enkelt (og upresist) sagt, et punkt der en utvikling går mot uendelig og dermed oppleves som en ekstremt rask (nærmest umiddelbar) endring fra omgivelsenes perspektiv. Med andre ord: vanskelig å henge med på!
Innen menneskelig kommunikasjon og informasjon er alt abstraksjoner.
Det synes rimelig å hevde at vår beskrivelse av naturlovene, fysikkens lover, er noe av det mest objektive vi finner i den menneskelige kunnskapsbasen. Men selv dette er teorier om, og approksimasjoner til, den objektive virkeligheten.
Naturvitenskapens effektivitet i forhold til teknologiutvikling, har siden opplysningstiden vært en dominerende faktor på veien dit vi nå befinner oss: Vi er mange, vi er komfortable og vi er i god gang med å ødelegge forutsetningene for mye av livet på planeten. Naturvitenskapelig metodikk har også påvirket tilnærmingen på de fleste andre menneskelige innsatsområder, på tross av at man på de fleste andre felt må jobbe med parametere som er langt mindre stabile, målbare og repeterbare – og dermed vanskeligere å bekrefte.
Og for å bidra til galskapen, har vi en tendens til å danne «intellektuelt innavlede stammer» som stadig bekrefter og forsterker konsensus, delvis basert på stammens etablerte feilslutninger og uten nevneverdig interesse for korrektiver basert på innspill fra andre miljøer med andre betraktningsvinkler.
Effekten av vår samlede innsats har imidlertid nå så store konsekvenser at disse har blitt målbare på en global skala. Det er mange parametere som tydelig viser at vi som art er på et spor som ikke kan være bærekraftig. Dette burde tvinge oss til å innse at vi har et kollektivt ansvar for, og en felles interesse av, å få orden på sakene – og bare litt mer av det vi har gjort hittil er neppe løsningen.
Vi er bare mennesker, og har vondt for å se ting fra andre perspektiver enn det menneskelige. Summen av all menneskelig kunnskap vil aldri bli mer enn en liten del av det totale bildet.
Det vi tror vi vet på individuelt nivå er bare en liten del av den kollektive menneskelige innsikt, og vi vil alltid være relativt subjektive.
Kunstner: Jo Bentdal
Vår evne til å lage redskaper og utvikle teknologi er et resultat av naturlig evolusjon, og dermed en del av naturen. Dette har imidlertid nådd et stadium hvor vi endrer naturen rundt oss på en global skala – og det er ikke bare positivt. Det finnes ingen garanti mot å utvikle seg til utryddelse. Andre arter utryddes i rekordfart som et resultat av menneskelig aktivitet. Faktorer som er avgjørende for menneskers livsvilkår viser også tendenser som er faretruende for vår egen velferd.
Men planeten vår kommer til å «overleve». Det er massevis av tid igjen for planeten Jorden og nye arter vil utvikle seg til nivåer som er langt mer sofistikerte enn det vi befinner oss på, med eller uten våre gener som bidragsytere. Det virker imidlertid fornuftig å ha som mål å sørge for at de beste delene av vår kultur videreføres og videreutvikles. Det beste hadde vært om vi unngår unødvendige tilbakeskritt (noe som forutsetter at vi slutter å gjøre en rekke teite ting vi per nå legger vår ære i å utrette). Det virker dessuten fornuftig å understøtte andre produkter av evolusjonen, ikke bare våre egne gener, blant annet fordi det vil begrense vår egen lidelse.
Det er rett og slett ikke mulig å utkonkurrere naturen.
«Hvor er alle sammen?» Fermi-paradokset, oppkalt etter fysikeren Enrico Fermi, er det tilsynelatende motsetningsforholdet mellom mangelen på bevis for – og en høy beregnet sannsynlighet for – at det eksisterer utenomjordisk liv.
En mulig forklaring på fraværet av tegn på annet intelligent liv, er at det er veldig liten sannsynlighet for at avansert liv når et teknologisk nivå som avgir signaler som er sporbare for oss. Det kan være grunnet en barriere for utvikling av intelligent liv som gjør oss til et sjeldent tilfelle av sivilisasjon med teknologi. Dette må være en barriere vi har passert i fortiden, tross alle odds. En annen mulig forklaring er at det ligger en barriere i vår fremtid som gjør det svært lite sannsynlig for at en sivilisasjon med teknologi skal utvikle seg til et nivå hvor kolonisering av verdensrommet står på agendaen. Den sistnevnte forklaringen ville indikere en høy sannsynlighet for at teknisk avanserte sivilisasjoner kollapser. Denne teorien kalles «the Great Filter».
Men, kanskje det rett og slett er lite fornuftig å hige etter å kolonisere universet? Kanskje det eneste fornuftige er å sikre en ansvarlig forvaltning av liv på Jorden? Vi er, som nevnt, fintunet til et liv på Jorden, og Jorden er «spesiallaget» for oss. Løftet om en spennende fremtid ute blant stjernene er som når kapteinen på Titanic annonserer at den egentlige festen starter senere – i livbåtene.
Hvordan har det seg at vi befinner oss i et så ekstremt finjustert og stabilt univers (dette er virkelig litt av et sammentreff hvis man ser på presisjonen i den underliggende fysikken), og på en planet som er så velegnet til å understøtte vår og alle andre arters eksistens?
Det «antropiske prinsipp» går ut på at vi rett og slett ikke ville vært i stand til å stille spørsmålet om dette ikke hadde vært tilfelle!
Menneskelige ambisjoner for ekspansjon har ført til mange rare oppfinnelser og design. En slik – om enn hypotetisk – idé, er «Dyson-sfæren». Dette er en idé om en «megastruktur» som omslutter en hel stjerne for å fange opp en vesentlig del av energien stjernen generer.
Et relevant spørsmål er kanskje om vi som art er i ferd med å sluke alt potensial for liv i vårt solsystem?
Kunstner: Jo Bentdal
«Base of jack should always rest on a firm level surface».
Jo Bentdal (f. 1968) er utdannet fysiker og jobber i dag som kunstfotograf. Han jobbet i mange år med endringsledelse og teknologimplementasjon før han i 2010 vendte seg mot kunsten på fulltid. I 2015 debuterte han på Høstutstillingen.
For english version, click here